Vil ikke gi opp…

Det er nå over to år siden mitt siste forsøk. Jeg har brukt lang tid på å slå meg til ro med at dette ikke gikk som jeg hadde drømt om. Jeg har brukt lang tid på å ikke være bitter. Jeg har brukt lang tid på og igjen bli glad på andre sine vegne når de forteller om deres familieforøkelse. 

Og jeg føler meg mislykket fordi jeg ikke har landet den vanlige kjernefamilien…

Og jeg jobber fortsatt ekstremt hardt for å bli kvitt gjelden etter denne prosessen. Etter å ha brukt 1 000 000 kroner, har jeg nå ca 450 000 igjen å betale. Jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake! 

Jeg har uansett ikke gitt opp drømmen om å bli far. Jeg tror fortsatt ikke det er en menneskerett og få barn. Men om jeg legger all egoismen min til side, så tror jeg fortsatt jeg kan gi et godt og trygt hjem til et barn. Det aller enkleste hadde kanskje vært og bare fortsette livet mitt sånn som det er nå. Men så føler jeg at jeg er ganske klar for å snu opp ned på livet mitt også. Gjøre noe skikkelig radikalt. Jeg føler jeg har mye kjærlighet til overs. 

Men hvilke muligheter har jeg egentlig? (Jeg skriver jeg, men jeg mener vi. Jeg har samboer)

Fremover vil jeg se nærmere på hvilke muligheter homofile har for familieforøkelse. 

Babysvindel?

Etter at det hadde roet seg litt ned etter mine tre mislykkede forsøk begynte jeg å tenke. Jeg gikk gjennom hele prosessen i hodet mitt fra A til Å, flere ganger. Det var ting som hadde skjedd gjennom prosessen som jeg syntes var rart. Ting de hadde skrevet til meg. Ting de hadde sagt. Svarene jeg fikk på spørsmålene mine. Det var noe som skurret. Jeg følte ikke at dette var en ryddig prosess. Når jeg tenker etter så var de litt for ivrige til å sette i gang. De var litt for ivrige på at jeg måtte overføre penger raskt. Jeg var ivrig også. Jeg ville jo oppfylle drømmen min om og få barn. Jeg var jo i ekstase, og tenkte kanskje ikke klart nok. Jeg ble rett og slett blind av byråets lovnader og godord. 

Bildet er hentet fra unsplash.com Foto: Liane Metzler

Jeg fikk heller aldri noe bilde eller bevis på at surrogaten faktisk hadde vært på fertilitetsklinikken i Mexico og fått satt inn embryoene. For alt jeg vet ble dette aldri gjort. Tanken på at jeg hadde blitt svindlet begynte å svirre i hodet på meg mer og mer. 

Jeg begynte å google alle navnene til de involverte. Jeg googlet mer om surrogati i Mexico, og jeg fant til slutt noen andre par som har gått gjennom det samme. Og som har blitt svindlet. De hadde overført masse penger til byrået, som ikke fulgte opp. Disse parene valgte å saksøke byrået, men de slo seg konkurs med en gang, for å unngå å betale noe penger tilbake. 

Mannen som startet byrået jeg brukte hadde tette bånd til byrået som slo seg konkurs. Byrået som svindlet mennesker som brukte så mye penger og tid på å få oppfylt drømmen sin om barn. Han sier selv han bare var en “independent contractor” for byrået. Men på byråets hjemmeside stod han oppført som ”Vice President of Corporate Affairs and Business Development.”Han hadde altså en stor rolle i dette byrået som svindlet mennesker for store pengesummer. Han har i ettertid startet flere byråer, før han til slutt startet det byrået jeg valgte å bruke. 

Jeg har snakket med en advokat, og det er lite jeg kan gjøre. Jeg kan bruke titalls tusen på nye advokater i USA for og få hjelp med saken min, men jeg kommer neppe til å få noe ut av det. Jeg ble anbefalt å la det ligge. 

Jeg er heller ikke 100% sikker på at jeg faktisk har blitt svindlet, men mye kan tyde på det. 

Pengene er uansett tapt…

Disclaimer: Siden ingen andre av de involverte får muligheten til å kommentere dette innlegget, eller forsvare seg, har jeg valgt å ikke nevne navn på hverken byråene eller menneskene som jobbet der. 

Hva har surrogatien kostet meg?

Dette har vært en kostbar prosess. Men det visste jeg godt før jeg startet. Men de skrøt av en suksess rate på 75% til 85%. Så jeg tenkte at på en av mine tre forsøk måtte det jo gå bra! Og helst på det første forsøket. Da hadde jeg spart 100 000 NOK. 

Her er det jeg har betalt:

Avgift til byrået: 140 000 NOK

Dette betales kun en gang. Og det er som regel den eneste betalingen som gjøres direkte til agenten min. Det skal dekke  arbeidet som agenten min har fra det øyeblikket jeg kontakter han, og til jeg kommer hjem med en baby. Agenten hjelper til med alt fra å informere meg om hele prosessen fra A til Å, finne en kvalifisert surrogat mor og klarere henne, sette meg i kontakt med surrogat-klinikken, egg donor, advokater samt fikse problemer og finne løsninger på disse problemene som kan oppstå i løpet av prosessen. 

Matching med surrogat: 140 000 NOK

Dette betales når jeg er klar for å bli matchet med en surrogat. Surrogat-matchingen gjøres av en profesjonell rekrutterer med et stort nettverk av surrogater. Denne summen inkluderer også medisinske og psykologiske tester samt bakgrunnssjekk av surrogaten.

Advokatkostnader: 100 000 NOK

Betales for at advokatene skal starte å lage en kontrakt mellom meg og surrogaten. Jeg måtte altså betale for en advokat til meg, og en advokat til surrogaten. 

Kompensasjon til surrogaten: 250 000 NOK

Betales inn på en depositumskonto når kontrakten med surrogaten signeres. Om surrogaten ikke blir gravid, får hun heller ikke noe av denne summen. 

Avgift til fertilitetsklinikken og IVF og embryo overføring: 200 000 NOK

Forfaller ved planlegging av IVF-syklusen. Dette dekker egg donasjonen, IVF-syklus og en embryo overføring. 

Hvert nye forsøk på graviditet: 50 000 NOK

Hadde to nye forsøk etter det første. Så det ble 100 000 NOK ekstra. 

Reiseutgifter: 70 000 NOK

Reise for meg til Mexico for å levere sperm, samt tre turer for surrogatmoren med et følge til Mexico for å sette inn embryo.

Totalt kom jeg opp til 1 000 000 NOK. EN MILLION KRONER! Og jeg fikk aldri drømmen min oppfylt.

Bildet er hentet fra unsplash.com. Foto: Sharon McCutcheon

I tillegg, om hun hadde blitt gravid og barnet hadde blitt født, fikk jeg opplyst om at disse kostnadene ville kommet i tillegg: 

Avgifter til sykehus for fødsel: ca 45000 NOK

Byråkrati og reisen hjem med barnet: 18000 – 45000 NOK

Flau og mislykket

En måned etter tredje og siste negative forsøk selger jeg barnesengen. 

Den har stått der på rommet mitt, med bamsene sittende og stirre på meg. Jeg skjønner nå at jeg kjøpte denne senga alt for tidlig. Jeg forhastet meg. 

Det føltes som et ekstremt stort nederlag å selge senga igjen. Jeg la den ut på Finn, og fikk med en gang en mail fra noen som ville kjøpe den. De kunne hente den samme dag. Jeg var livredd for at de skulle stille spørsmål. Om hvor gammelt barnet mitt var. Om barnet mitt hadde vokst ut av senga og fått seg en større seng. 

Jeg var flau. Jeg følte meg mislykket. Hvorfor ble hun ikke gravid? Var det noe galt med meg? 

Det er slitsomt når man går på nederlag etter nederlag. Det er en følelsesmessig berg- og dalbane å håpe og tro, og så bli skuffet – hver gang. Det var vanskelig å holde motivasjonen oppe. Jeg er et følelsesmenneske. Men drømmen om barn fikk meg til å fortsette. 

Jeg får ofte høre at “Jaja, du er jo så ung, det ordner seg nok.” Det er egentlig litt vondt å høre. 

I tillegg hadde jeg i starten vanskeligheter med å takle venners barneulykke når jeg ikke lykkes selv. Men jeg har jobbet hardt med meg selv nå. Jeg blir oppriktig glad på deres vegne. Jeg er bare glad de slipper å gå gjennom en slik reise som meg, med så mange følelser og skuffelser. 

Alt går til helvete…

Det har gått to uker siden Toni satt inn to embryo. Og dagen har kommet for å ta graviditetstesten. Jeg har så og si ikke sovet noe denne natten. Sent på kvelden får jeg melding av Toni. Hun er usikker. Hun sier at det er en strek som er sterk, også er det en strek som er veldig svak. Hva betyr det? Jeg googler med en gang. 

Hvis testen har fungert – og du bruker en visuell test – ser du alltid «kontroll-linjen». Men hvis du er gravid vises også en annen strek. Noen ganger er det enkelt å se om graviditetstesten er positiv eller ikke, men noen ganger kan denne andre streken være veldig svak. Hvis du ser en positiv strek, selv om den er svak, er svaret enkelt: Ja, du er nesten helt sikkert gravid.

Herregud! Det betyr at hun kanskje er gravid. Men for å være sikker skal hun til legen for å dobbeltsjekke dagen etterpå. Det blir et langt døgn å vente på bekreftelsen. Og igjen lar jeg tankene min flyte over til hvordan ting kommer til å bli. Jeg begynner å planlegge hva jeg skal ha med meg til USA, når jeg skal være med på fødselen. Hva jeg trenger i håndbagasjen på hjemreisen til Norge med babyen. Jeg ser for meg hva jeg skal si når jeg ringer til mamma for å fortelle at hun skal bli bestemor. Det føles så nært nå. Dette skal endelig skje. Drømmen min skal endelig gå i oppfyllelse.

Mandagen kommer, og Toni ringer meg. Jeg sitter ved spisebordet og skriver ned lister over alt jeg trenger å vite, alt jeg trenger å kjøpe og planlegger de 9 neste månedene i detalj. Når jeg svarer i telefonen, så gråter Toni. Jeg skjønner det med en gang. Vi sitter begge to og gråter i flere minutter uten å si noe. 

Jeg føler meg ekstremt mislykket…

Skal jeg bare innse at jeg aldri kommer til å bli pappa? 

 

Siste runde

Høsten 2017 har vært fin! Jeg har hatt det helt fantastisk. 

Jeg har bygd opp ny selvtillit, og setter i gang siste runde med Toni. Denne gangen MÅ det jo gå bra. Alle gode ting er tre, ikke sant? På det tredje skal det skje, ja? 

Jeg setter hardt mot hardt, og får byrået og Toni til å gå med på å sette inn to embryo denne gangen. Jeg tenker at ett av disse embryoene må jo feste seg. Eller, hva om begge fester seg? TVILLINGER! Eller hva om begge embryoene fester seg, og deler seg, og jeg ender opp med to par eneggede tvillinger? FIRLINGER!? Hjertepumpa går når jeg tenker på det.

Toni reiser til Mexico, og får satt inn to embryo. 10 nye dager i spenning venter…

Er ovenpå igjen

Helt tilfeldig møter jeg en flott mann. Vi snakker sammen lenge, og til slutt drar jeg til Polen for å møte han. Jeg er livredd. Har aldri reist til utlandet for å møte noen før. Jeg tar inn på et hotell midt i sentrum, og ber han møte meg på torget, hvor det er masse andre mennesker. For hva om han er en seriemorder? 

Jeg er supernervøs. Dette blir jo nesten som en blind date. Jeg hater de to ordene. De er nesten like skumle som “gym” og “trening.” Men jeg har holdt ut på flere treningstimer før (bortsett fra den ene gangen jeg besvimte i armene på min personlige trener), så jeg holder vel ut på en date også. 

Har egentlig aldri vært på en skikkelig date før. Han er så snill, morsom, lett å prate med og ikke minst super kjekk. Vi spiser sammen, vi drar på sightseeing, vi shopper litt, og ender kvelden på kino. Dette føles så rett! Jeg er glad igjen. 

Warsawa er allerede pyntet til jul. Foto: Vegard Henriksen

Dagen etter møtes vi til frokost, etterfulgt av en gåtur i gamlebyen. Mens vi går rundt, forteller jeg om prosessen jeg går gjennom, for å få barn. Jeg tenkte det var lurt å fortelle alt med en gang, så han får en sjanse til å stikke av, om han vil. Han er utrolig forståelsesfull, og synes dette høres veldig spennende ut. Og han er ikke fremmed for å få barn. Jeg føler meg lettet. 

Foto: Vegard Henriksen

Han insisterer på å følge meg til flyplassen, så vi får mest mulig tid sammen.

På flyturen hjem klarer jeg ikke annet enn å smile. 

Jeg drukner…

To dager etter IKEA turen, jeg har skrudd opp babysenga, hvor kosebamsene nå sitter å stirrer opp på meg med fordomsfulle øyne. Ja, tenker jeg, dette var kanskje en smule forhastet. 

Det tikker inn en ny melding på telefonen min.

“Hi V, I just took the pregnancy test. Im so sorry, Im not pregnant this time either. Love T”.

Jeg faller sammen på gulvet, og sitter å gråter inntil babysenga.

Jeg låser meg inne i leiligheten i to dager, uten kontakt med omverdenen. Jeg trenger å være alene. Jeg må fordøye skuffelsen. Det føltes nesten som å drukne. Som om at jeg ikke fikk puste. Jeg ville bare ha noen der til å dra meg opp fra gulvet. Det var så kaldt. 

Bildet er hentet fra Unsplash.com Foto: Ian Espinosa

I to dager prøver byrået å få kontakt med meg. Men jeg overser alle meldinger, mailer og telefoner fra de. Jeg trenger en pause. Jeg sender de en mail etterhvert, om at jeg vil hoppe over en eggløsning, og ta siste forsøket til høsten igjen. Jeg trenger tid til å hente meg inn igjen. Det tar på psykisk å gå gjennom en slik prosess, og spesielt når man går gjennom den alene. I tillegg må jeg få tak i penger til det siste forsøket. De sier det er greit, og ber meg ta kontakt igjen i oktober, når jeg er klar for siste forsøk. 

“Han tisser i rumpa mi, er det farlig?”

Jeg venter og venter. Var det noe jeg lærte gjennom denne surrogati prosessen, så var det å vente. Det var en eneste stor tålmodighetsprøve. Og var det noe jeg ikke hadde så veldig mye av, så var det tålmodighet. Skjønner jo at den må bli bedre før barnet kommer.

Det meste av ventetiden gikk med til jobb. Men jeg brukte også tiden på å forberede meg. Jeg leste masse artikler om foreldrerollen. Jeg trålte meg gjennom forskjellige forum. Blant annet Kvinneguiden. Herregud der er det mye rart. Man kan jo spørre om absolutt hva som helst. Og svar for man også. Jeg kom over spørsmål som “Han tisser i rumpa mi, er det farlig?” til spørsmål som “Er Obama den nye Hitler?” og “Våren er her – Skal du kle deg som en hore?”. Her kunne jeg sitte i timesvis. Fikk ikke svar på noen av mine spørsmål da. Men jeg fant ut at det ikke er så lurt å tisse i rumpa til noen, Obama er ikke den nye Hitler og nei, jeg kler meg ikke som en hore selv om våren kommer. Ellers luftet folk frustrasjon over håpløse kjærester, diskuterte relasjoner og spurte om råd. Egentlig fikk det meg til å føle meg så mye bedre med meg selv. Elsker å lese om andres problemer. I-lands problemer.

Men det jeg likte best var å lese bloggen til Pappahjertet. Han skreiv så ærlig. Om hvordan han gikk fra Ungkar til å bli småbarnsfar. Og alle utfordringer og gleder oppi det hele. Og jeg var jo både ungkar, og skulle bli far. Forhåpentligvis!

De beste morgenene ble tilbrakt ved spisebordet, med en god frokost, og boken til Pappahjertet.

Turen til IKEA jeg ikke skulle tatt…

Vi er på forsøk nummer to. Det er nå noen dager igjen til jeg får vite om embryoet har festet seg, og om Toni er gravid. 

Jeg drar til IKEA for å handle noen småmøbler, og det skulle jeg kanskje ikke gjort. Jeg går gjennom barneavdelingen, og begynner med en gang å innrede barnerommet i hodet mitt. Det er så mye fint der til barn. Jeg ser en fin babyseng, som det er tilbud på. Jeg står å ser på den en stund mens jeg tenker. Skal, skal ikke? Skal, skal ikke? Burde ikke, men gjør det likevel. 

Jeg kjøpte ikke bare babysenga, men en fin liten bamse jeg kunne ha oppi den ble også med ut fra IKEA denne dagen. 

Jeg startet å skru på senga med en gang jeg kom hjem. Plasserte den fint  på soverommet og la noen bamser oppi. Jeg følte meg så lykkelig. Jeg så for meg hvordan dette kom til å bli. At jeg hang over senga og sang nattasang. Jeg har en helt forferdelig sangstemme, så barnet bare ser rart på meg, med et slikt blikk at jeg skjønner jeg burde slutte å synge.